Alma’s adventures

Mandag 17. februar  Vi dro fra Sydney til midten av Australia. I Australia kaller man det området «out -back», det er aboriginernes land. Aboriginerne er urinnvånerne i Australia, det var de som var her først.  Da jeg kom ut av flyet i Ayers Rock så var det kokvarmt, og 1000000 fluer over hele meg, så jeg løp til flyplassen. Men det var nesten like mange fluer der inne.  De fleste menneskene hadde på fluenetting. Men siden vi ikke hadde det måtte Linnea og jeg vi bruke mammas hårbånd over nesa og munn, som to gærninger som ville være banditter. Det var ingen hus å se, bare sand. Vi kjørte lenge uten å se noe annet enn rød sand. Endelig var det en pause, og da fant vi en butikk som solgte fluenetting. Heldigvis! Da slapp vi å se ut som banditter!  Etter pausen kjørte vi videre til Uluru. Det er et av aboriginernes hellige fjell. Det stikker rett opp fra sanden og er helt rødt. Siden det er hellig fikk vi ikke lov til å ta på det, klarere på det eller ta så ...

I Sydney bor det fire millioner mennesker. Det er en av de største byene i Australia.  Fredag I dag skulle vi til zoo og akvarium. Jeg gledet meg mest til zoo, fordi der er det kule dyr. Vi fikk lov til og gå inn i buret til kenguruene for å se på dem. Det var en som var 8 måneder gammel og den måtte være i et eget bur. Mens de som var noen år sov ute blant andre dyr og rett på bakken. Når vi hadde sett lenge på kenguruene ville jeg se på krokodillen. Jeg fikk komme helt inntil, i et glassbur. Når jeg var der stirra jeg den rett i øynene! Den latet som den var en pinne så den lå helt stille. Etter det gikk vi for å se på koalane, de var så søte så alle i familien måtte ta bilder. De så ut som levende kosebamser og jeg fikk lyst til å ta på dem. Men det kunne jeg ikke. Man skal ikke kose med ville dyr.  Når vi var ferdig på zoo skulle vi på akvarium. Jeg syntes det var kjedelig når vi bare så på fisk, men så gikk vi endelig til haiene. Jeg så fire voksne haier, de ha...

I Hongkong bor det 7 millioner mennesker. Det er flere enn i hele Norge. De fleste i Hongkong bor i høyhus, skyskrapere, fordi det er så liten plass til alle menneskene i byen.  I Hongkong går alle med munnbind fordi det er en sykdom i Kina som heter coronavirus.    Det er cirka som influensa. Sykdommen kommer fra Kina og mange er redde for å bli syke. Derfor bruker de munnbind. Når man går med munnbind kan man ikke se om man smiler eller er sinte, og det gjør at alle her i Hong Kong virker sinte og sure, selvom noen kanskje ikke er det.  Jeg synes munnbind var litt kult. Men det fantes ikke munnbind i hele Hongkong! Folk sto i kjempemange køer for å få tak i ett. Men jeg ble stoppet på gaten av en gammel dame, og hun ga meg ett. Helt gratis. Det var snilt: Flere av menneskene her bruker plastikkhansker HELE TIDEN, og mange tar ikke på dørhåndtak eller rekkverkene på rulletrapper. De er kjemperedd for å bli syke. Over alt ute er det...

Fredag 31. januar skulle pappa og jeg ha utegym hele dagen. Vi dro på CANYONING. Det var  14 andre som skulle være med, de var alle sammen menn. Den yngste mannen var 28 år. Så jeg var yngst og den eneste jenta. Før vi begynte måtte jeg ta på meg TO våtdrakter, redningsvest, hjelm, sko og sele. Den selen skulle de feste meg fast i et tau med. Først rappellerte vi ned en 10 meter høy og bratt fjellvegg. Det var litt skummelt i begynnelsen, men så ble det supergøy. Vi rappelerte ned til noen steiner som vi kunne hvile litt på, før vi hoppet de siste tre meterne ned i vannet. Så svømte vi nedover elven, mens vi kikket opp på det høye fjellet vi hadde kommet fra. Etter at vi hadde svømt litt kom vi til en foss, og den svømte vi ikke gjennom. Men vi tok zip-line. Gjennom fossen! Jeg trodde jeg skulle krasje i et tre mot slutten av zip-linen, men det gjorde jeg ikke. Guiden som passet på oss løsnet istedet  selen min og slapp meg rett ned i elven igjen. Etter litt mer svømming g...